Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

ETTERLIGN DERES TRO | SARA

Gud kalte henne «fyrstinne»

Gud kalte henne «fyrstinne»

SARA tar en pause fra arbeidet og ser ut mot horisonten. Under hennes gode ledelse er tjenerne glade og fornøyde mens de gjør jobben sin. Sara er arbeidsom og gjør sin del. Forestill deg henne der hun sitter og masserer de ømme hendene sine. Kanskje hun har lappet en rift i teltet de bor i. Den grove teltduken av geitehår har falmet etter år med regn og sol. Det minner Sara om hvor lenge de har levd dette nomadelivet. Ettermiddagen er over før hun aner det, og kveldssolen gir et varmt lys. Abraham * dro ut om morgenen, og nå ser hun forventningsfullt i den retningen han dro. Det vakre ansiktet hennes lyser opp når hun ser den kjente silhuetten komme over åsen.

Det hadde gått over ti år siden Abraham førte den store husstanden sin over elven Eufrat og inn i Kanaan. Sara hadde villig støttet mannen sin på denne reisen inn i det ukjente, for hun visste at han skulle spille en viktig rolle i Jehovas hensikt med å frambringe et spesielt avkom og en nasjon. Men hvilken rolle hadde hun i dette? Hun hadde vært barnløs hele livet, og nå var hun 75 år. Kanskje tenkte hun: «Hvordan kan Jehovas løfte bli oppfylt så lenge det er jeg som er kona til Abraham?» Det er forståelig om Sara var bekymret eller utålmodig.

Vi kan også noen ganger lure på når Guds løfter skal bli oppfylt. Det er ikke alltid så lett å være tålmodig, særlig når vi venter på noe vi lengter etter. Hva kan vi lære av troen til denne enestående kvinnen?

«JEHOVA HAR TILLUKKET MEG»

Abraham og Sara var kommet tilbake etter å ha vært i Egypt, og de slo leir på høydene øst for Betel, kjent som Lus blant kanaaneerne. (1. Mosebok 13:1–4) Fra dette platået kunne Sara se ganske mye av det lovte land. Hun så kanaanittiske landsbyer og veier som knyttet dem til steder langt unna. Men ingenting av det hun så, kunne måle seg med hjembyen hennes. Hun kom fra Ur, en by i Mesopotamia som nå befant seg 1900 kilometer unna. Hun hadde forlatt mange av slektningene sine og dessuten en livlig by med markeder og basarer. Hun hadde også reist fra det komfortable hjemmet sitt med solide tak og vegger og kanskje til og med innlagt vann! Men hvis vi forestiller oss en trist Sara som kikker lengselsfullt mot øst og savner det komfortable barndomshjemmet, så tar vi grundig feil av denne kvinnen.

Tenk over noe apostelen Paulus ble inspirert til å skrive omtrent to tusen år senere. Han snakket om Saras og Abrahams tro da han sa: «Hvis de nå virkelig hadde fortsatt å tenke på det stedet som de hadde dratt ut fra, ville de hatt anledning til å vende tilbake.» (Hebreerne 11:8, 11, 15) Verken Sara eller Abraham så med lengsel tilbake på det de hadde forlatt. Hvis de hadde gravd seg ned i sånne tanker, hadde de kanskje bestemt seg for å dra tilbake. Men da hadde de jo gått glipp av det store privilegiet Jehova ville gi dem. Dessuten ville de nok raskt gått i glemmeboken, istedenfor å bli personer som skulle inspirere millioner av mennesker til å etterligne deres sterke tro.

Sara så heller framover. Hun fortsatte å støtte mannen sin på reisen i det nye landet. Hun hjalp til med å pakke ned teltene, drive dyrene til nye steder og sette opp leiren igjen. Hun holdt ut flere utfordringer og forandringer. Jehova gjentok løftet sitt til Abraham – men fremdeles uten å nevne Sara! – 1. Mosebok 13:14–17; 15:5–7.

Etter hvert bestemte Sara seg for at tiden var moden for å prate med Abraham om en plan hun hadde gått og tygd på. Forestill deg de motstridende følelsene hennes da hun sa: «Hør nå: Jehova har tillukket meg, så jeg ikke kan føde barn.» Så ba hun mannen sin om å få barn med tjenestekvinnen hennes, Hagar. Kan du tenke deg hvor sårt det må ha vært for Sara å foreslå dette for Abraham? Dette virker kanskje fjernt for oss i dag, men det var ikke uvanlig den gangen at en mann tok en kone nummer to for å få en arving. * Kan Sara ha tenkt at Gud på denne måten kunne realisere løftet om å frambringe en nasjon av Abrahams etterkommere? Hun var i hvert fall villig til å gjøre noe som var veldig vanskelig for henne. Hvordan reagerte Abraham? Han hørte på Sara. – 1. Mosebok 16:1–3.

Er det noe i den bibelske beretningen som tyder på at det var Jehova som fikk Sara til å foreslå dette? Nei. Forslaget hennes bærer preg av en menneskelig tankegang. Hun trodde at det var Gud som hadde gjort henne ufruktbar, og hun så ikke for seg at han kom til å gjøre noe med det. Saras egen løsning ville føre til sorg og problemer. Men forslaget viser i hvert fall at hun var veldig uselvisk. For oss som lever i en verden hvor mange bare tenker på seg og sitt, er Sara et glimrende eksempel på det å sette andre foran seg selv. Hvis vi er villige til å sette Guds hensikt foran egne interesser, etterligner vi Saras tro.

«JO, VISST LO DU»

Det gikk ikke lang tid før Hagar ventet barn med Abraham. Da begynte hun å se ned på Sara. Kanskje hun følte at graviditeten gjorde henne viktigere. For et slag i ansiktet for den barnløse Sara! Med Abrahams tillatelse og Guds støtte satte Sara på en eller annen måte Hagar på plass. Hagar fikk en sønn som fikk navnet Ismael. Så gikk det flere år. (1. Mosebok 16:4–9, 16) Neste gang beretningen sier at Jehova snakker til Abraham, er Sara 89 og Abraham 99. Og Jehova hadde spennende ting å fortelle dem!

Først lovte Jehova igjen at han skulle gi Abraham mange etterkommere. Så forandret han navnet hans. Fram til da hadde navnet hans vært Abram. Men Jehova ga ham navnet Abraham, som betyr «far til en stor mengde». Og for første gang avslørte Jehova hvilken rolle Sara skulle spille. Jehova forandret navnet hennes fra Sarai, som kan ha betydd «stridslysten», til Sara. Hva betyr Sara? «Fyrstinne»! Jehova forklarte Abraham hvorfor han ga denne høyt verdsatte kvinnen dette navnet: «Jeg vil velsigne henne og også gi deg en sønn ved henne; og jeg vil velsigne henne, og hun skal bli til nasjoner; konger over folkeslag skal komme fra henne.» – 1. Mosebok 17:5, 15, 16.

Jehovas pakt om å frambringe et avkom som alle nasjoner ville bli velsignet gjennom, skulle bli oppfylt gjennom Saras sønn! Det navnet Gud valgte til gutten, var Isak, som betyr «latter». Da Abraham hørte at Jehova ville la Sara få et barn, «falt Abraham på sitt ansikt og begynte å le». (1. Mosebok 17:17) Han var overlykkelig, nærmest sjokkert. (Romerne 4:19, 20) Men hva med Sara?

Ikke så lenge etter kom det tre fremmede menn til teltet til Abraham. Det var midt på dagen, på den varmeste tiden, men dette gamle paret skyndte seg i gang med å ønske gjestene velkommen. Abraham sa til Sara: «Skynd deg! Ta tre sea-mål fint mel, elt deigen og lag runde kaker.» Det var mye arbeid å vise gjestfrihet den gangen. Abraham overlot ikke alt arbeidet til Sara. Han skyndte seg i gang med å slakte en ung okse og sette fram mer mat og drikke. (1. Mosebok 18:1–8) Disse mennene viste seg å være Jehovas engler! Apostelen Paulus hadde sannsynligvis denne episoden i tankene da han skrev: «Glem ikke gjestfriheten, for ved den har noen uten å vite det hatt engler som gjester.» (Hebreerne 13:2) Kan du etterligne Abrahams og Saras flotte gjestfrihet?

Sara likte å vise gjestfrihet

Da en av englene gjentok det løftet som Gud hadde gitt Abraham om at Sara skulle føde en sønn, var Sara inne i teltet, men hun kunne høre det som ble sagt. Tanken på å føde et barn i hennes alder var så bisarr at hun ikke klarte å la være å le. Hun sa: «Skal jeg virkelig føle lyst etter at jeg er utslitt, nå som min herre dessuten er gammel?» Engelen korrigerte Sara med et godt spørsmål: «Er noe for usedvanlig for Jehova?» Sara reagerte med å bli redd og forsvare seg, slik vi mennesker ofte gjør. Hun sa: «Jeg lo ikke!» Engelen svarte: «Jo, visst lo du.» – 1. Mosebok 18:9–15.

Var det at Sara lo, et tegn på at hun manglet tro? Ikke i det hele tatt. Bibelen sier: «Ved tro fikk også Sara selv kraft til å unnfange en ætt, til og med da hun var forbi aldersgrensen, ettersom hun anså ham som hadde gitt løftet, for trofast.» (Hebreerne 11:11) Sara kjente Jehova. Hun visste at han kunne oppfylle alle løfter han ga. Hvem av oss trenger vel ikke mer av den typen tro? Vi bør alle bli bedre kjent med Jehova, Bibelens Gud. Etter hvert vil vi da forstå at Sara gjorde rett i å ha en så sterk tro. Jehova er virkelig trofast og oppfyller alle sine løfter. Men noen ganger gjør han det på måter som overrasker oss. Ja, kanskje vi begynner å le fordi det nesten ikke er til å tro!

«LYTT TIL HENNES RØST»

Jehova belønnet Sara for hennes enestående tro

Som 90-åring fikk Sara endelig oppleve øyeblikket hun hadde drømt om hele sitt voksne liv. Hun og hennes kjære mann, som nå var 100 år gammel, ble foreldre til en sønn! Abraham kalte gutten Isak, eller «latter», akkurat som Gud hadde sagt. Vi ser for oss Sara med sitt slitne, men strålende smil idet hun forklarer: «Gud har fått meg til å le. Og alle som hører dette, kommer til å le med meg.» (1. Mosebok 21:6, NO 2011) Dette miraklet fra Jehova ga henne helt sikkert glede så lenge hun levde. Men hun fikk også et stort ansvar.

Da Isak var fem år, hadde familien en fest for å markere at han var blitt avvent. Men ikke alt var som det skulle. Sara «la stadig merke til» noe som bekymret henne. Ismael, Hagars sønn, som nå var 19 år, gjorde narr av Isak. Og det var ikke snakk om vennskapelig erting. Apostelen Paulus kalte senere Ismaels oppførsel for forfølgelse. Sara forsto at denne mobbingen i virkeligheten var skadelig for sønnen hennes. Hun visste at det var noe spesielt med Isak. Han skulle spille en viktig rolle i Jehovas hensikt. Så hun motet seg opp for å snakke med Abraham. Hun ba ham om å sende Hagar og Ismael bort. – 1. Mosebok 21:8–10; Galaterne 4:22, 23, 29.

Hvordan reagerte Abraham? Det står: «Dette mishaget Abraham sterkt.» Han var glad i Ismael og klarte ikke å se forbi de sterke følelsene han hadde for ham. Men Jehova så det store bildet, så han sa: «La ikke noe som Sara stadig sier til deg angående gutten og angående din slavekvinne, mishage deg. Lytt til hennes røst, for det er gjennom Isak at det som skal kalles din ætt, skal komme.» Jehova forsikret Abraham om at Han skulle sørge for Hagar og gutten. Den trofaste Abraham gjorde som Jehova sa. – 1. Mosebok 21:11–14.

Sara var en god kone for Abraham, en støttende partner som utfylte ham. Hun fortalte ikke bare Abraham det han ville høre. Hvis hun la merke til et problem som kunne gå ut over familien, snakket hun åpent om det med mannen sin. Den direkte væremåten hennes må ikke forveksles med mangel på respekt. Apostelen Peter, som selv var gift, omtalte senere Sara som et godt eksempel på en kvinne som viste dyp respekt for mannen sin. (1. Korinter 9:5; 1. Peter 3:5, 6) Hvis Sara ikke hadde tatt dette opp med Abraham, ville hun i virkeligheten ikke hatt den rette respekten for ham, for problemet kunne fått store følger for ham og familien. Sara sa det som trengte å bli sagt.

Mange gifte kvinner setter pris på Saras gode eksempel. Ved å etterligne henne lærer de å snakke åpent og respektfullt med ektefellen. Noen ganger skulle de kanskje ønske at Jehova grep inn, slik han gjorde i Saras tilfelle. Men uansett kan de lære mye av Saras enestående tro, kjærlighet og tålmodighet.

Jehova kalte Sara «fyrstinne», men hun forventet ikke å bli behandlet som en kongelig

Selv om Jehova selv kalte denne høyt verdsatte kvinnen «fyrstinne», forventet hun ikke å bli behandlet som en kongelig. Det er ikke rart at Abraham ‘holdt klage over Sara og gråt over henne’ da hun døde, 127 år gammel. * (1. Mosebok 23:1, 2) Han savnet virkelig den kjære «fyrstinnen» sin. Jehova savner helt sikkert også denne trofaste kvinnen, og han kommer til å gi henne livet tilbake på en paradisisk jord. Ja, Sara – og alle som etterligner hennes tro – har en evig og lykkelig framtid i vente. – Johannes 5:28, 29.

^ avsn. 3 Strengt tatt het dette paret Abram og Sarai helt til Gud senere forandret navnene deres, men for enkelhets skyld bruker vi de navnene som er best kjent.

^ avsn. 10 Jehova tillot polygami, eller flerkoneri, en periode, men senere gjeninnførte Jesus Kristus monogami i ekteskapet, slik normen hadde vært i Eden. – 1. Mosebok 2:24; Matteus 19:3–9.

^ avsn. 25 Av alle kvinner som blir nevnt i Bibelen, er det bare Sara vi får vite alderen på da hun døde.