Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

ETTERLIGN DERES TRO | JOSEF

«Hører ikke tydninger Gud til?»

«Hører ikke tydninger Gud til?»

JOSEF gikk bortover den mørke korridoren. Svetten rant. Heten var trykkende. Den stekende solen utendørs gjorde at fengselet var som en bakerovn. Han følte det som om han kjente hver eneste teglstein og hver eneste sprekk i murene. Det var dette som var hans verden nå. Han var riktignok høyt ansett her. Ikke desto mindre var han fange i et fengsel i Egypt.

Han tenkte sikkert ofte tilbake på den tiden da han pleide å gjete farens sauer i fjellene utenfor Hebron. Da han var omkring 17 år, hadde faren hans, Jakob, sendt ham ut i et ærend som førte ham mange mil hjemmefra. En slik frihet var nesten umulig å forestille seg nå. De misunnelige brødrene hans hadde vendt seg mot ham i et morderisk hat og solgt ham som slave. Han ble ført til Egypt, hvor han først arbeidet hos en egyptisk hoffmann som het Potifar. Josef hadde sin herres fulle tillit helt til han med urette ble beskyldt for å ha forsøkt å voldta Potifars kone og så havnet her i dette fengselet. * – 1. Mosebok, kapitlene 37, 39.

Josef var nå 28 år og hadde vært slave og i fengsel i omkring 10 år. Livet var ikke blitt slik som han hadde håpet, for å si det mildt. Ville han noen gang få friheten tilbake? Ville han få treffe sin kjære, gamle far igjen eller sin yngre bror, Benjamin, som han var så glad i? Hvor lenge ville han måtte være på dette forferdelige stedet?

Har du noen gang følt det slik som Josef? Noen ganger blir livet helt annerledes enn det vi håpet på da vi var unge. Det kan virke som om en problematisk situasjon aldri tar slutt, og det kan være vanskelig å finne en løsning eller en måte å holde ut på. La oss se hva vi kan lære av Josefs tro.

«JEHOVA VAR MED JOSEF»

Josef visste at hans Gud, Jehova, aldri ville glemme ham, og det hjalp ham helt sikkert til å holde ut. Til og med her i et egyptisk fengsel fant Jehova måter å velsigne Josef på. Vi leser: «Jehova fortsatte å være med Josef og viste ham stadig kjærlig godhet og lot ham finne velvilje hos overoppsynsmannen for fengselet.» (1. Mosebok 39:21–23) Fordi Josef fortsatte å arbeide hardt, gav han sin Gud et grunnlag for å velsigne ham. Det må ha vært en stor trøst for ham å vite at Jehova alltid var med ham!

Hadde Jehova til hensikt å la Josef bli værende i dette fengselet for bestandig? Josef kunne bare gjette seg til svaret, og dette var sikkert noe han stadig bad til Gud om. Som så ofte ellers kom svaret på en høyst uventet måte. En dag ble det en del oppstyr i fengselet da det kom to nye fanger dit – to embetsmenn fra faraos hoff. Den ene var sjefen for kongens bakere; den andre var sjefen for munnskjenkene. – 1. Mosebok 40:1–3.

Sjefen for livvakten satte Josef til å ta seg av disse før så prominente mennene. * En natt hadde begge mennene en livaktig og gåtefull drøm. Da Josef så dem om morgenen, skjønte han straks at noe hadde skjedd. Så han spurte: «Hvorfor er deres ansikter så triste i dag?» (1. Mosebok 40:3–7) Kanskje det at han var så vennlig, forsikret dem om at det var trygt å betro seg til ham. Josef visste det ikke ennå, men denne samtalen skulle føre til et vendepunkt i livet hans. Men hadde det i det hele tatt blitt noen samtale hvis ikke Josef hadde valgt å vise litt vennlig omtanke for andre? Det at han valgte å gjøre det, kan få oss til å spørre oss selv: Gir jeg uttrykk for min tro på Gud ved å vise interesse for andre?

Josef behandlet medfangene sine på en vennlig og verdig måte

De to mennene forklarte at de var blitt redde på grunn av de livaktige og gåtefulle drømmene og fordi det ikke var noen der som kunne tyde dem. Egypterne la stor vekt på drømmer og var helt avhengige av dem som hevdet at de kunne tyde drømmene deres. De to mennene visste ikke at drømmene deres var fra Josefs Gud, Jehova. Men Josef forstod det. Han sa: «Hører ikke tydninger Gud til? Jeg ber dere, fortell den [drømmen] til meg.» (1. Mosebok 40:8) Alle som studerer Bibelen oppriktig, kan lære mye av Josef. Så fint det hadde vært om alle religiøse mennesker hadde vært like ydmyke! Vi må være villige til å legge stolte menneskelige holdninger til side og stole på Gud når vi prøver å forstå hans ord. – 1. Tessaloniker 2:13; Jakob 4:6.

Munnskjenken begynte. Han fortalte Josef at han hadde hatt en drøm om en vinranke med tre kvister som bar klaser med druer. Druene ble modne, og munnskjenken presset dem ut i faraos beger. Takket være Jehova kunne Josef straks si hva drømmen betydde. Han fortalte munnskjenken at de tre kvistene stod for tre dager. Etter tre dager skulle farao innsette munnskjenken i embetet hans igjen. Idet munnskjenken trakk et lettelsens sukk, kom Josef med en bønn til ham: «Du må vise meg kjærlig godhet, det ber jeg deg om, og nevne meg for farao.» Josef forklarte ham at han var blitt bortført og fengslet uten å ha gjort noe galt. – 1. Mosebok 40:9–15.

Oppmuntret av de gode nyhetene munnskjenken hadde fått, bad nå bakeren Josef om å si hva hans drøm betydde. Han hadde drømt at han hadde tre kurver med brød på hodet, og at noen fugler spiste av den øverste kurven. Josef fikk vite svaret på denne gåten også. Men det var ikke godt nytt for bakeren. Josef sa: «Dette er dens tydning: De tre kurvene er tre dager. Om tre dager fra nå av kommer farao til å løfte opp ditt hode fra deg, og han kommer sannelig til å henge deg på en pæl; og fuglene kommer sannelig til å spise kjøttet av deg.» (1. Mosebok 40:16–19) I likhet med alle andre trofaste tjenere for Gud åpenbarte Josef frimodig Guds budskaper, både et godt budskap og et budskap om en forestående dom. – Jesaja 61:2.

Tre dager senere gikk Josefs ord i oppfyllelse. Farao holdt et fødselsdagsselskap – en skikk som ikke ble fulgt blant Guds folk – og lot dommen falle over de to tjenerne. Bakeren ble henrettet, slik Josef hadde forutsagt, mens munnskjenken ble gjeninnsatt i stillingen sin. Men denne utakknemlige mannen glemte Josef fullstendig. – 1. Mosebok 40:20–23.

«DET ER IKKE MEG DET KOMMER AN PÅ!»

Det gikk to hele år. (1. Mosebok 41:1) Forestill deg hvor skuffet Josef må ha vært! Han hadde kanskje hatt store forventninger etter at Jehova hadde latt ham forstå de gåtefulle drømmene til munnskjenken og bakeren. Hver dag hadde han kanskje våknet med nytt håp om at dette ville bli den dagen han ble satt fri – bare for enda en gang å oppleve at det ensformige, rutinemessige livet i fengselet fortsatte som før. Disse to årene var kanskje de aller mest utfordrende for Josef. Men han sluttet aldri å stole på sin Gud, Jehova. Han gav ikke opp, men var bestemt på å holde ut, og han kom styrket ut av prøvelsene. – Jakob 1:4.

Hvem av oss kunne ikke trenge å bli mer utholdende i denne vanskelige tiden? For å kunne takle de prøvelsene vi møter, trenger vi den besluttsomhet, tålmodighet og indre fred som bare Gud kan gi oss. Han kan hjelpe oss til å kjempe mot fortvilelse og å holde fast ved håpet, akkurat som han gjorde i Josefs tilfelle. – Romerne 12:12; 15:13.

Det kan nok være at munnskjenken glemte Josef, men Jehova glemte ham ikke. En natt lot Jehova farao drømme to drømmer som han ikke klarte å få ut av hodet. I den første drømmen så kongen sju vakre og fete kuer som steg opp av Nilen, fulgt av sju stygge og tynne kuer. De tynne åt opp de fete. Senere drømte farao at han så et kornstrå som det vokste opp sju gode aks på. Men så vokste det opp sju andre aks, tynne og avsvidde, som slukte de gode aksene. Da farao våknet, var han svært urolig på grunn av disse drømmene, så han tilkalte alle sine vismenn og magipraktiserende prester for at de skulle tyde dem. Men det var ingen som kunne det. (1. Mosebok 41:1–8) Vi vet ikke om det betyr at de mistet munn og mæle, eller at de hadde motstridende forklaringer. Farao var uansett skuffet – men han var enda mer oppsatt enn før på å få forklaring på denne gåten.

Nå husket endelig munnskjenken Josef! Han kjente sikkert et stikk i samvittigheten da han fortalte farao om den bemerkelsesverdige unge mannen i fengselet som to år tidligere hadde tydet hans og bakerens drømmer. Farao sendte straks bud på Josef i fengselet. – 1. Mosebok 41:9–13.

Forestill deg hvordan Josef må ha følt det da sendebudene fra farao kom for å hente ham. Han skyndte seg å skifte klær og å rake seg, noe som trolig vil si at han fjernet alt håret på hodet, slik skikken var blant egypterne. Og han bad sikkert inderlig til Jehova om at han måtte velsigne dette møtet. Ikke lenge etter befant han seg i det overdådige kongelige palasset og ble ført fram for monarken. Vi leser: «Da sa farao til Josef: ‘Jeg har drømt en drøm, men det er ingen som kan tyde den. Nå har jeg selv hørt at det er blitt sagt om deg at du kan høre en drøm og tyde den.’» Det Josef svarte, viste enda en gang at han både var ydmyk og hadde en sterk tro på Gud: «Det er ikke meg det kommer an på! Gud kommer til å meddele farao velferd.» – 1. Mosebok 41:14–16.

Josef sa ydmykt til farao: «Det er ikke meg det kommer an på!»

Jehova elsker ydmyke, trofaste mennesker, så det er ikke rart at han gav Josef det svaret som vismennene og prestene ikke hadde fått. Josef forklarte at de to drømmene til farao betydde det samme. Ved å gjenta budskapet viste Jehova at saken stod fast – drømmen kom med sikkerhet til å bli oppfylt. De fete kuene og de friske aksene stod for sju år da det skulle være overflod i Egypt, mens de magre kuene og de tynne aksene stod for sju år med hungersnød som skulle komme etter årene med overflod. Hungersnøden kom til å fortære landet. – 1. Mosebok 41:25–32.

Farao skjønte at Josef hadde tydet drømmen riktig. Men hva kunne gjøres? Josef foreslo en handlingsplan. Farao burde se seg ut en mann som var både «klok og vis», og sette ham til å føre tilsyn med innsamlingen av det kornet som var til overs. Dette skulle samles i forrådshus i de sju årene med overflod og så deles ut til de trengende under hungersnøden. (1. Mosebok 41:33–36) På grunn av sin erfaring og sine evner var Josef mer enn kvalifisert for oppgaven, men han anbefalte ikke seg selv. For en ydmyk mann som Josef var det utenkelig å være så overmodig, og hans tro gjorde det unødvendig. Hvis vi virkelig tror på Jehova, trenger vi ikke å være ærgjerrige eller prøve å framheve oss selv. Vi kan heller legge det hele i Jehovas trygge hånd!

«KAN DET FINNES EN ANNEN MANN SOM DENNE?»

Farao og alle tjenerne hans forstod at det var en god plan Josef hadde lagt fram. Kongen erkjente også at det i virkeligheten var Josefs Gud som stod bak de kloke ordene Josef hadde kommet med. Han sa til tjenerne sine: «Kan det finnes en annen mann som denne, som har Guds ånd i seg?» Til Josef sa han: «Ettersom Gud har latt deg vite alt dette, er det ingen som er så klok og vis som du. Du skal personlig stå over mitt hus, og hele mitt folk skal adlyde deg i ett og alt. Bare med hensyn til tronen skal jeg være større enn deg.» – 1. Mosebok 41:38–41.

Farao holdt sitt løfte. Josef ble kledd i klær av fint lin. Farao gav ham et halskjede av gull, en signetring, en kongelig vogn og full myndighet til å reise gjennom landet og sette planen ut i livet. (1. Mosebok 41:42–44) Josef våknet i et fengsel som en simpel fange og la seg til å sove i et palass som den nest høyeste i riket. Det var tydelig at hans tro på Jehova hadde vært berettiget! Jehova så all den urettferdighet hans tjener hadde vært utsatt for i alle disse årene. Han grep inn nøyaktig på riktig tidspunkt og på riktig måte. Jehova ønsket ikke bare å rette opp all den urett Josef hadde lidd, men også å bevare det som skulle bli nasjonen Israel. Vi skal se nærmere på det i en senere artikkel i denne serien.

Hvis du er i en vanskelig situasjon og kanskje blir urettferdig behandlet år etter år, så fortvil ikke. Tenk på Josef. Fordi han fortsatte å være vennlig og ydmyk, og fordi han holdt fast ved sin tro og holdt ut, ble han til slutt lønnet av Jehova.

^ avsn. 4 Se artiklene «Etterlign deres tro» i Vakttårnet for 1. august og 1. november 2014.

^ avsn. 10 Oldtidens egyptere laget over 90 ulike sorter brød og kaker. Så sjefen for faraos bakere var en viktig person. Og sjefen for munnskjenkene hadde en stab av tjenere under seg som skulle sørge for at faraos vin og kanskje også øl var av høy kvalitet. Disse tjenerne skulle dessuten passe på at ingen prøvde å forgifte monarken – en reell risiko, siden intriger og snikmord inntraff rett som det var. Det var ikke uvanlig at munnskjenken ble kongens betrodde rådgiver.