Mange turister besøker de flotte fossefallene i nærheten av byen Pagsanjan på Filippinene. Det var der faren min, Nardo Leron, vokste opp i fattige kår. Da han så hvor mye korrupsjon det var i regjeringen, i politiet og på arbeidsplassen, ble han bitter og sint.

 Foreldrene mine jobbet hardt for å forsørge de åtte barna sine. De var ofte borte fra hjemmet i lange perioder for å passe på avlinger oppe i fjellene. Broren min, Rodelio, og jeg måtte ofte passe på oss selv, og vi var mange ganger sultne. Som barn hadde vi få muligheter til å leke. Allerede da vi var sju år, begynte vi å jobbe på en plantasje der vi bar tunge lass med kokosnøtter på bratte fjellstier. Hvis et lass var for tungt til å bære, måtte vi slepe det etter oss.

 Far slo oss, og det gjorde vondt. Men det gjorde enda mer vondt å se ham slå mor. Vi prøvde å stoppe ham, men klarte det ikke. Rodelio og jeg avtalte i hemmelighet at vi skulle drepe faren vår når vi ble eldre. Å som jeg lengtet etter en far som var glad i oss!

 Jeg var frustrert og sint fordi far var så voldelig, og jeg dro hjemmefra da jeg var 14. En stund bodde jeg på gaten, og jeg begynte å bruke marihuana. Etter hvert begynte jeg å jobbe som båtfører og fraktet turister til fossefallene.

 Noen år senere begynte jeg å studere på universitetet i Manila. Men fordi jeg dro tilbake til Pagsanjan i helgene for å jobbe, hadde jeg ikke så mye tid til studiene. Livet var vanskelig og føltes meningsløst, og marihuana dempet ikke bekymringene mine lenger. Jeg begynte å eksperimentere med metamfetamin, kokain og heroin. Narkotika og seksuell umoral gikk hånd i hånd. Jeg var omgitt av fattigdom, urettferdighet og elendighet. Jeg hatet myndighetene og ga dem skylden. Jeg spurte Gud: «Hvorfor er livet slik?» Men jeg fant ikke noe svar i de forskjellige religionene jeg undersøkte. Jeg brukte enda mer narkotika for å døyve håpløsheten.

 I 1972 organiserte studenter på Filippinene demonstrasjoner mot regjeringen. Jeg ble med i en av disse demonstrasjonene. Den ble voldelig, og mange ble arrestert. Noen måneder senere ble det erklært militær unntakstilstand i hele landet.

 Jeg havnet på gaten igjen, og nå var jeg redd for myndighetene fordi jeg hadde deltatt i opprøret. For å skaffe penger til narkotika begynte jeg å stjele, og til slutt begynte jeg også å tilby seksuelle tjenester til rikfolk og utlendinger. Det spilte ingen rolle for meg om jeg var død eller levende.

 I mellomtiden hadde mor og en av de yngre brødrene mine begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Far ble rasende, og han brente de bibelske publikasjonene deres. Men både broren min og mor fortsatte å studere og ble døpt som Jehovas vitner.

 En dag snakket et Jehovas vitne med far om Bibelens løfte om en framtid med rettferdige forhold overalt på jorden. (Salme 72:12–14) Disse framtidsutsiktene appellerte så sterkt til faren min at han bestemte seg for å undersøke Bibelen selv. I den lærte han ikke bare om Guds løfte om en rettferdig regjering, men også om hvilke krav Gud stiller til ektemenn og fedre. (Efeserne 5:28; 6:4) Det gikk ikke lang tid før både han og alle søsknene mine ble Jehovas vitner. Men siden jeg bodde langt hjemmefra, ante jeg ingenting om dette.

 I 1978 flyttet jeg til Australia. Men ikke engang i dette fredelige og velstående landet fikk jeg fred i sinnet. Alkohol- og narkotikamisbruket mitt fortsatte. Senere det året fikk jeg besøk av Jehovas vitner. Jeg likte det de viste meg i Bibelen om en fredelig jord, men samtidig var jeg skeptisk og tilbakeholdende.

 Kort tid senere var jeg hjemme på Filippinene i et par uker. Søsknene mine fortalte meg at faren vår hadde jobbet hardt for å bli et bedre menneske, men jeg var så bitter at jeg prøvde å unngå enhver kontakt med ham.

 Den yngste søsteren min viste meg ut fra Bibelen hvorfor livet er så fullt av elendighet og urettferdighet. Jeg var forbløffet over at en uerfaren tenåringsjente kunne gi meg svar på spørsmålene mine. Før jeg dro, ga far meg boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord a. Han sa: «Du er på feil spor! Denne boken vil hjelpe deg til å finne det du leter etter.» Han oppfordret meg til å ta kontakt med Jehovas vitner i Australia.

 Jeg fulgte rådet hans og fant en av Jehovas vitners Rikets saler i nærheten av hjemmet mitt i Brisbane. Jeg tok imot tilbudet om et regelmessig bibelstudium. Bibelske profetier som dem vi finner i Daniel, kapittel 7, og Jesaja, kapittel 9, viste meg at Guds regjering, som er helt fri for korrupsjon, skal herske over oss i framtiden. Jeg lærte at vi kan få leve på jorden under paradisiske forhold. Jeg ville gjerne at Gud skulle godkjenne meg, men jeg forsto at jeg måtte få kontroll over følelsene mine, slutte å misbruke narkotika og alkohol og slutte å leve på en umoralsk måte. Jeg flyttet fra den jenta jeg bodde sammen med, og kvittet meg med rusavhengigheten. Etter hvert som jeg fikk større tillit til Jehova, ba jeg om hjelp til å gjøre andre forandringer også.

 Det gikk gradvis opp for meg at det jeg lærte, kunne forandre en person fullstendig. Bibelen sier at hvis vi anstrenger oss, kan vi ta på en ‘ny personlighet’. (Kolosserne 3:9, 10) Når jeg prøvde å gjøre dette, forsto jeg at det jeg hadde hørt om far – at han hadde forandret seg – faktisk kunne være sant. Istedenfor å føle sinne og motvilje mot ham ønsket jeg nå å få et fredelig forhold til ham. Til slutt klarte jeg å tilgi ham og gi slipp på det hatet jeg hadde båret på helt siden barndommen.

 I ungdommen ble jeg lett påvirket av andre og rotet meg bort i ødeleggende og skadelige ting. Bibelens advarende ord viste seg å stemme i mitt tilfelle – dårlig omgang var ødeleggende for meg. (1. Korinter 15:33) Men jeg har fått pålitelige venner blant Jehovas vitner, og de har hjulpet meg til å bli et bedre menneske. Blant dem traff jeg også min fantastiske kone, Loretta. Sammen hjelper vi andre til å forstå hvordan Bibelen kan være til hjelp for dem.

 Takket være Bibelen så jeg faren min bli noe jeg aldri hadde trodd han kunne bli – en kjærlig ektefelle for moren min og en ydmyk, fredselskende kristen. Da vi møttes etter at jeg var blitt døpt som et av Jehovas vitner i 1987, klemte han meg for første gang i livet mitt!

 I mer enn 35 år fortsatte far å samarbeide med mor om å gjøre andre kjent med Bibelens håp. Han ble en ivrig og omsorgsfull mann som var kjent for å hjelpe andre. I løpet av de årene lærte jeg å respektere og elske ham. Jeg var stolt over å være sønnen hans! Han døde i 2016, men jeg tenker på ham med varme følelser, for jeg vet at vi begge gjorde store forandringer i personligheten vår fordi vi anvendte Bibelens lære. Nå finnes det ikke spor av det hatet jeg følte tidligere. Og jeg er så takknemlig for at jeg har funnet min himmelske Far, Jehova Gud, som lover å gjøre slutt på alle årsaker til familieproblemer overalt i verden.