Hopp til innhold

Uselvisk til tross for helseutfordringer

Uselvisk til tross for helseutfordringer

 Maria Lúcia, en søster fra Brasil, lider av Ushers syndrom, en arvelig sykdom som fører til at man blir tunghørt eller døv, og at man gradvis mister synet. Hun ble født døv og lærte tegnspråk da hun var liten. Da hun var rundt 30 år gammel, begynte hun å miste synet også. Men til tross for utfordringene isolerte hun seg ikke. Nå er hun over 70 år gammel og lever et lykkelig og meningsfylt liv.

 Maria Lúcia kom i kontakt med Jehovas vitner i 1977, før hun begynte å miste synet. Hun sier: «Jeg møtte en tidligere skolekamerat som het Adriano. Han hadde nylig blitt et av Jehovas vitner. Han fortalte meg om Guds løfte om et paradis på jorden hvor alle kommer til å ha fullkommen helse. Det han fortalte meg, gjorde så stort inntrykk på meg at jeg takket ja til et bibelstudium. Kort tid senere begynte jeg å gå på møtene i en menighet i Rio de Janeiro, der noen av møtene ble tolket til tegnspråk. Med Jehovas hjelp fortsatte jeg å nærme meg ham, og jeg ble døpt i juli 1978.»

 Etter en stund flyttet Maria Lúcia til en menighet hvor det ikke var noen vitner som kunne tegnspråk. Det var en utfordring i begynnelsen, siden hun ikke forsto det som ble sagt på møtene. Men så begynte to søstre å hjelpe henne. De satt sammen med henne på møtene og tok notater av det som ble sagt. Maria sier: «Når jeg kom hjem, kunne jeg lese notatene om og om igjen, slik at jeg forsto hva som hadde blitt sagt. Senere lærte disse to søstrene seg tegnspråk, og de ble tolkene mine.»

 Etter hvert så Maria Lúcia så dårlig at hun ikke lenger kunne se tegnene til tolkene. Da begynte hun å bruke taktilt tegnspråk for å kommunisere. Hva er det? Hun forklarer: «Jeg legger hendene mine oppå hendene til den som tolker for meg. På den måten kan jeg oppfatte tegnene som hun gjør.»

 Maria Lúcia er takknemlig for alt det tolkene gjør for henne. «De er verdifulle gaver fra Jehova», sier hun. «På grunn av hjelpen deres har jeg stor glede av menighetsmøtene og stevnene.»

 Hun er også aktiv i forkynnelsen. Ved å bruke taktilt tegnspråk forkynner hun for døve. De blir imponert over de anstrengelsene hun gjør seg for å dele det gode budskap med andre. Under covid-19-pandemien har Maria Lúcia skrevet mange brev til døve ved hjelp av den yngre broren sin, José Antônio, som også er døv og blind. a

 Hvordan klarer hun det? Hun sier: «Jeg bruker et L-formet plastark som hjelper meg til å skrive rette linjer og avsnitt. José Antônio har fantastisk hukommelse. Han foreslår temaer og skriftsteder, og jeg skriver dem ned i brevene. Jeg prøver å skrive på en måte som de døve kan forstå, for det er ikke alle døve som er kjent med vanlig skriftspråk.»

 Selv om Maria Lúcia nå er helt blind, fortsetter hun å jobbe hardt. Karoline, en av tolkene hennes, sier: «Maria Lúcia gjør alt husarbeidet selv, og hun holder huset rent og ryddig. Hun elsker å lage mat og ha venner på besøk.»

 Jefferson, en eldstebror i Maria Lúcias menighet, sier: «Maria Lúcia elsker Jehova, og hun elsker mennesker. Hun gjør alltid noe for andre – hun er virkelig uselvisk!» – Filipperne 2:4.

a José Antônio ble et vitne etter Maria Lúcia. Han ble døpt i 2003. I likhet med sin søster ble også han født døv og mistet etter hvert synet.